Sosialpsykologien gjennomskuer deg

Leser Goffman, Scheff og Rommetveit for tida. De skriver om kommunikasjon, de to første særlig om analyse av dagligdags væren. Blir litt sånn i hodet:

Det er to menn i rommet i tillegg til meg. Jeg har bena krysset, høyre ben over venstre. Det har også personen til venstre for meg, men personen til høyre sitter med bena ukrysset. Kom noen inn i rommet ville de antakelig bare se tre menn som spilte et spill. De ville ikke sett at personen til høyre ser mot høyre, vekk fra oss andre. “Din tur”, kan personen til venstre for meg finne på å si til ham. Han kaster da et raskt blikk (under et halvt sekunds øyekontakt) på oss to andre, gransker brettet. Om jeg venter omtrent tre sekunder og så gir ham råd tror han rådene er velmenende. Om jeg venter åtte sekunder eller mer tror han jeg vil han skal bli ferdig med turen sin. Om jeg ikke sier noe til ham fortsetter han å se ned. Om jeg gir ham velmenende råd forstår han at jeg ikke er så opptatt av å vinne dette spillet, eller at jeg allerede har vunnet det og har råd til å dele mitt perspektiv. Jeg venter omtrent tre sekunder, hever øyenbrynene en smule for å signalisere åpenhet, trekker pusten skarpt inn for å signalisere at jeg skal til  å si noe, venter den ørlille stunden det tar de andre å se på meg, sier lavt og raskt en setning om hva han bør gjøre på turen sin, han grynter, senker øyenbrynene en smule, legger høyre ben over venstre og følger etter omtrent fem sekunder mitt råd.

Fin trening i oppmerksomhet. Nesten umulig å tenke klart over egen interaksjon, viser det seg. Er så vant til å bare gjøre og har ikke tid til å tenke over ansiktsbevegelser, språk eller tone før det er for sent. På den måten blir jeg kanskje bare trent i overfølsomhet. Vanskelig å tenke seg et mer interessant område å studere enn området i og rundt noen få mennesker som holder på med det de tror er helt alminnelige, ufarlige, dagligdagse, selvfølgelige aktiviteter.

Yamaguchi

I was tripping for my business
To Hiroshima, dear listeners

Mitshubishi Company
Was the place to be
But then they dropped the bomb on me

I took a few glasses of Sake
And went home to Nagasaki

But the Yanks thought a-bombs
Were so much fun
So then they dropped another one

Then I mixed myself a drink
And started to think

What if they make a movie
About little old me
That would be groovy

But please don’t let James Cameron direct it, because Avatar sucked big time, I’ve made a haiku about it:

Avatar
In three dimensions
Fuck you

(Based on a true story)

Halvbra og bra bøker

Er nesten ferdig med “The Luminous Life of Lilly Aphrodite” av Beatrice Colin. Velskrevet, ikke minst er jeg glad i mijløet. Berlin fra 1900- ca 1930 var en spennende tid. Stakkar vesle Lilly, hun får det hardt – tidlig foreldreløs, vokser opp på barnehjem og henger med lugubre skikkelser. Kjærlighetshistoriene driver boka fremover, verdenshistorien som et bakteppe mot den noe verdensfjerne Lillys hjertesmerte. Er så lettrørt i desembermørket, blir nesten litt beveget av melodramaet. I det minste lengter jeg tilbake til Berlin.

Men. Boka følger en moderne fortellingsstil hvor fortelleren slenger inn underfundigheter og sprø vendinger overalt hvor det er mulig. Det minner meg om en annen bok; den grusomme “Q & A” som ble til storfilmen “Slumdog Millionaire”. Q & A er så full av merkelige personer og snodige tilfeldigheter at den blir mer en eksersis i hvor finurlig Vikas Swarup kan være enn en bok. Spørreshowet er et syltynt rammeverk rundt den unge hovedpersonens liv, og jeg kastet boka i veggen da jeg kom til slutten og det viste seg at hovedpersonens tapte kjærlighet dukket opp som troll fra eske i nok en kreativ plotvending. Hvorfor kan ikke alle bøker være som Robert Harris’ “Imperium”?  Jeg nøt hver side av Ciceros eskapader i det gamle Roma, og mener jeg lærte noe både om historie og om politikkens tidløse, kyniske kunst. Fra nå av skal jeg bare lese bøker som enten er satt i Berlin før 1950 eller i Roma før år 0. (Og kanskje litt psykologisk faglitteratur.)

Beskjeden fra Sara

Fem bitre mennesker sitter i en bil som sakte tar seg frem på en kronglete skogsvei. De er bevæpnede. Det er sen høst, og tåka danner selsomme mønstre i frontlyktenes lys. De fikk beskjeden fra Sara, og nå må de reagere.

En gruppe på seks monsterjegere står overfor et monster som spiser tillit. De nære relasjonene til monsterjegerne bryter sammen, og de ofrer en av sine egne. Men så kommer hun tilbake…

Tekstanalyse

Fra Dodds & Danforth (2009). Jeg kjenner meg litt igjen i metodologien (driver og teller ord i tekster selv), og er dermed litt skremt over at analyse av en tekst kan se så tilbakestående ut.

Keats’ Hyperion

Hyperion arose, and on the stars
Lifted his curved lids, and kept them wide
Until it ceas’d; and still he kept them wide:
And still they were the same bright, patient stars.
Then with a slow incline of his broad breast,
Like to a diver in the pearly seas,
Forward he stoop’d over the airy shore,
And plung’d all noiseless into the deep night.

Oktober 2009. En måned jeg gjerne skulle levet om igjen.

INVASJON, neste versjon

En innbundet, vakkert trykket bok. Polaroidfotografier som rollekort. Fotografier av de viktige stedene. Forberedelsene til spillet er en del av selve spillet. Ikke lenger sånn fancy meta spå-i-fremtiden-gimmick, bare desperate mennesker og tingene de gjør mot hverandre.

Grave

Opptak fra september, atter en skisse.

Grave

Dekonstruksjon

Jaques Derrida skriver:

Dekonstruksjonen er verken en teori eller en filosofi. Den er verken en skole eller en metode. Den er ikke engang en diskurs, heller ikke en handling eller en praksis. Den er det som skjer, det som skjer i dag, i det som kalles samfunn, politikk, diplomati, økonomi, økonomi, historisk virkelighet, osv. osv. Dekonstruksjonen er tilfelle. Jeg sier ikke dette bare fordi jeg tror det er sant, og fordi jeg kunne vise det hvis vi hadde tid, men også for å gi et eksempel på en ytring.

Den er ikke en diskurs, handling eller praksis. Den er det som skjer. Hva er dekonstruksjon? Det som har skjedd de siste tretti-førti årene. Det som skjer når vi makter å rokke ved det vi trodde var fastlåst. De tankene vi har når vi ser bakenfor en ytring og merker oss at mønstrene ytringen forekommer i er kaotiske, spredte, og lite håndfaste.

INVASJON

En gruppe på fem mennesker får i korte glimt en grusom visjon om fremtiden. En invasjon er på vei. Ikke en fysisk invasjon, men en invasjon og ødeleggelse av noen få menneskers personlige virkeligheter. En snikende, ødeleggende og dødelig invasjon.