En jeger og hans bytte

Tre scener etter hverandre. Spilleren taper alle kastene.

1 Jeg sitter på cafeen og ser på ryggen til en av dem. En skapning, noe ikke-menneskelig, forkledd som oss. Treg damp stiger opp av den store kaffekoppen skapningen har framfor seg. Jeg vet ikke hva den heter, eller hva den skal. Jeg oppdaget den rent tilfeldig i går ettermiddag, på vei hjem fra fotballtrening med sønnene mine. Den bare sitter der. Hva venter den på? Jeg tar opp mobilen, tar bilde av ryggen dens. Jeg skvetter i det skapningen sakte snur seg. Hvite øyne smalner og møter mine. Et grusom smil kruser en bred kjeft, den reiser seg og går.

2 To dager senere er det fotballtrening igjen. Jeg tør ikke la guttene reise alene lengre, sitter i høstværet og leser mens ungene løper skrikende rundt på banen. Det blir kaldere enn jeg hadde trodd, plutselig. Jeg ser meg rundt. Ingenting unormalt. Så kommer et plutselig vindkast over banen, så kraftig at ballen skifter kurs og ender ved noen busker. Jeg følger ballen med øynene, og hjertet mitt hopper over et slag i det jeg oppdager skapningen der. Skjult for ungene slikker den seg om munnen mens sønnen min plukker opp ballen bare noen meter fra. Vær så snill, tenker jeg. Kjære Gud, være så snill, ikke trekk dem inn i dette.

3 Jeg kjøper ny lås til døra. Tar sønnene mine vekk fra trening. De får ny konsoll og masse spill. Hadde moren deres vært i live hadde hun protestert, tenker jeg når jeg ser bildet av henne over TV’en. Det er mørkt ute. Plutselig blir det kaldt i stua. Noen tar i ytterdøra, prøver en gammel nøkkel i den nye låsen. Jeg skrur opp lyden på spillet og løper til ytterdøra, lukker igjen gangdøra. Ser ut kikkehullet. Utenfor står kona mi. Den døde kona mi. Hun er ikke her frivillig, tenker jeg. Hun hvisker til meg, og jeg hører hvert ord som om munnen hennes skulle vært inntil øret mitt, som om vi lå i sengen og hvisket til hverandre. “Den vet hva du holder på med. Den har kalt meg tilbake. Du har blitt utvalgt, sier den. Du har evner. Den sier du kan brukes til noe.”

Hoder

høsten starter

Allerede går det mot høst. Har vært en lang og fin sommer. Skriveprosjektet nå er ‘trilogien’, de tre spillene med arbeidstitler “Lillians Ungdomstid”, “Anna og mysteriet med de forsvunne timene” og “Beskjeden fra Sara”. Hadde mareritt om Beskjeden fra Sara i natt, til og med. Mye energi i spillene, blir utfordrende å lage en tekst som kommuniserer dem.

Stars

Opptak fra april. Handler om alle de menneskene som tror du ikke ser hva de holder på med om natta. Stars

Avstand

A. Det er evolusjonsmessig naturlig og genetisk forårsaket at kvinner er mer underdanige enn menn.

B. Biologisk sett har menn et sterkere driv mot høy status, fordi høy status er forbundet med flere seksualpartnere.

Jeg kjenner igjen begge ytringene, de virker beslektede på et vis. Hva er egentlig avstanden mellom A og B? Er den ene sannere? Hvis den ene er sannere, hvordan måler vi ‘sannhetsavstanden’; hvor langt unna er de hverandre i forhold til f.eks. ytringen “gule skilpadder baklengs på en romer”? Må vi vurdere systemene til alle ytringene samtidig? Må vi vurdere alle retoriske grep? Er det noe igjen av ytringen om vi skreller vekk det retoriske?

Narcissus

Narcissus pseudonarcissus

Dåstradamus

Du kommer til å møte en mørk fremmed
En mørk, mørk fremmed
Du kommer til å møte en mørk fremtid
En mørk, mørk fremtid

Ugjengjeldt kjærlighet

Noen situasjoner hvor kjærlighet virker umulig. Er ugjengjeldt kjærlighet verdt noe, eller er det bare en utsøkt form for selvtortur?

1. Hun sitter urørlig på sofaen, øyne vendt mot ham. Han har stått slik i mange timer, seende rett inn i de dypbrune øynene hennes. Kveld etter kveld er de i samme situasjon; hun med øynene mot TV-apparatet og han mellom henne og den, stirrende. Han er usynlig, immateriell, og han elsker henne.

Kvelden kommer når hun ikke kommer hjem. Kvelden kommer når en annen er med henne. Hva skal et spøkelse mann gjøre?

2. Et beist kryper sakte over den halvråtne skogsmarken. Det er tynt og blekt, dekket av skjell og med et heslig, avlangt hode. Slesomme gule øyne følger en mann der han går. Han er en monsterjeger; landsbyens største helt. Hun er et monster, født som resultat av en grusom forbannelse, og hun beundrer ham og hun vet ikke hva kjærlighet er, men hun elsker ham.

3. Han er på kne, tempelet er kaldt, knapt hørbare ord forlater skjelvende lepper. Over ham ruver en stenstatue av en vakker kvinne med frukt i hendene. Kan hun høre ham? Kan en gud høre et menneskes svake hvisken? Kan et menneske elske en gud? Kan en gud elske et menneske?

4. “Stikker ut en tur”, sier han, sekunder før døra åpnes og lukkes igjen. Sofaen er enda varm. Hvordan er det å elske noen som ikke elsker deg? Å bo sammen med ham, å dele seng med ham, å ha ham hos deg nesten hele tiden og å vite at han ikke elsker deg tilbake?

Vårtegn

Vårtegn er et morsomt rollespill for fire spillere. Det er meningen at det skal ta en drøy time å spille. Spillet handler om to hovedpersoner som misliker hverandre og om små forviklinger som oppstår i menneskers liv.

Spillet er satt i Oslo om våren, og rollene som er med er folk du og jeg godt kunne kjent. Her blir det ingen helsprø konflikter. Ingen kan dø, det blir ingen voldtekter eller ran, ingen narkotikaskandaler og ingen flykter landet. Det er bare Oslo, liksom.

vårtegn

Så lett det er å være menneske når alt vi trenger er noen få dager med sol og så får vi en følelse av at alle byrdene vi bærer på kunne vi kastet av oss om vi ville, bare kastet dem av og sett dem forsvinne oppover mot den blå himmelen fordi de var så lette.