Tre scener etter hverandre. Spilleren taper alle kastene.
1 Jeg sitter på cafeen og ser på ryggen til en av dem. En skapning, noe ikke-menneskelig, forkledd som oss. Treg damp stiger opp av den store kaffekoppen skapningen har framfor seg. Jeg vet ikke hva den heter, eller hva den skal. Jeg oppdaget den rent tilfeldig i går ettermiddag, på vei hjem fra fotballtrening med sønnene mine. Den bare sitter der. Hva venter den på? Jeg tar opp mobilen, tar bilde av ryggen dens. Jeg skvetter i det skapningen sakte snur seg. Hvite øyne smalner og møter mine. Et grusom smil kruser en bred kjeft, den reiser seg og går.
2 To dager senere er det fotballtrening igjen. Jeg tør ikke la guttene reise alene lengre, sitter i høstværet og leser mens ungene løper skrikende rundt på banen. Det blir kaldere enn jeg hadde trodd, plutselig. Jeg ser meg rundt. Ingenting unormalt. Så kommer et plutselig vindkast over banen, så kraftig at ballen skifter kurs og ender ved noen busker. Jeg følger ballen med øynene, og hjertet mitt hopper over et slag i det jeg oppdager skapningen der. Skjult for ungene slikker den seg om munnen mens sønnen min plukker opp ballen bare noen meter fra. Vær så snill, tenker jeg. Kjære Gud, være så snill, ikke trekk dem inn i dette.
3 Jeg kjøper ny lås til døra. Tar sønnene mine vekk fra trening. De får ny konsoll og masse spill. Hadde moren deres vært i live hadde hun protestert, tenker jeg når jeg ser bildet av henne over TV’en. Det er mørkt ute. Plutselig blir det kaldt i stua. Noen tar i ytterdøra, prøver en gammel nøkkel i den nye låsen. Jeg skrur opp lyden på spillet og løper til ytterdøra, lukker igjen gangdøra. Ser ut kikkehullet. Utenfor står kona mi. Den døde kona mi. Hun er ikke her frivillig, tenker jeg. Hun hvisker til meg, og jeg hører hvert ord som om munnen hennes skulle vært inntil øret mitt, som om vi lå i sengen og hvisket til hverandre. “Den vet hva du holder på med. Den har kalt meg tilbake. Du har blitt utvalgt, sier den. Du har evner. Den sier du kan brukes til noe.”
