1 Jeg sitter på cafeen og ser på ryggen til en av dem. En skapning, noe ikke-menneskelig, forkledd som oss. Treg damp stiger opp av den store kaffekoppen skapningen har framfor seg. Jeg vet ikke hva den heter, eller hva den skal. Jeg oppdaget den rent tilfeldig i går ettermiddag, på vei hjem fra fotballtrening med sønnene mine. Den bare sitter der. Hva venter den på? Jeg tar opp mobilen, tar bilde av ryggen dens. Jeg skvetter i det skapningen sakte snur seg. Hvite øyne smalner og møter mine. Et grusom smil kruser en bred kjeft, den reiser seg og går.

3 Jeg kjøper ny lås til døra. Tar sønnene mine vekk fra trening. De får ny konsoll og masse spill. Hadde moren deres vært i live hadde hun protestert, tenker jeg når jeg ser bildet av henne over TV’en. Det er mørkt ute. Plutselig blir det kaldt i stua. Noen tar i ytterdøra, prøver en gammel nøkkel i den nye låsen. Jeg skrur opp lyden på spillet og løper til ytterdøra, lukker igjen gangdøra. Ser ut kikkehullet. Utenfor står kona mi. Den døde kona mi. Hun er ikke her frivillig, tenker jeg. Hun hvisker til meg, og jeg hører hvert ord som om munnen hennes skulle vært inntil øret mitt, som om vi lå i sengen og hvisket til hverandre. “Den vet hva du holder på med. Den har kalt meg tilbake. Du har blitt utvalgt, sier den. Du har evner. Den sier du kan brukes til noe.”

B. Biologisk sett har menn et sterkere driv mot høy status, fordi høy status er forbundet med flere seksualpartnere.

Jeg kjenner igjen begge ytringene, de virker beslektede på et vis. Hva er egentlig avstanden mellom A og B? Er den ene sannere? Hvis den ene er sannere, hvordan måler vi ‘sannhetsavstanden’; hvor langt unna er de hverandre i forhold til f.eks. ytringen “gule skilpadder baklengs på en romer”? Må vi vurdere systemene til alle ytringene samtidig? Må vi vurdere alle retoriske grep? Er det noe igjen av ytringen om vi skreller vekk det retoriske?

Narcissus pseudonarcissus

1. Hun sitter urørlig på sofaen, øyne vendt mot ham. Han har stått slik i mange timer, seende rett inn i de dypbrune øynene hennes. Kveld etter kveld er de i samme situasjon; hun med øynene mot TV-apparatet og han mellom henne og den, stirrende. Han er usynlig, immateriell, og han elsker henne.

Kvelden kommer når hun ikke kommer hjem. Kvelden kommer når en annen er med henne. Hva skal et spøkelse mann gjøre?

2. Et beist kryper sakte over den halvråtne skogsmarken. Det er tynt og blekt, dekket av skjell og med et heslig, avlangt hode. Slesomme gule øyne følger en mann der han går. Han er en monsterjeger; landsbyens største helt. Hun er et monster, født som resultat av en grusom forbannelse, og hun beundrer ham og hun vet ikke hva kjærlighet er, men hun elsker ham.

3. Han er på kne, tempelet er kaldt, knapt hørbare ord forlater skjelvende lepper. Over ham ruver en stenstatue av en vakker kvinne med frukt i hendene. Kan hun høre ham? Kan en gud høre et menneskes svake hvisken? Kan et menneske elske en gud? Kan en gud elske et menneske?

4. “Stikker ut en tur”, sier han, sekunder før døra åpnes og lukkes igjen. Sofaen er enda varm. Hvordan er det å elske noen som ikke elsker deg? Å bo sammen med ham, å dele seng med ham, å ha ham hos deg nesten hele tiden og å vite at han ikke elsker deg tilbake?

Spillet er satt i Oslo om våren, og rollene som er med er folk du og jeg godt kunne kjent. Her blir det ingen helsprø konflikter. Ingen kan dø, det blir ingen voldtekter eller ran, ingen narkotikaskandaler og ingen flykter landet. Det er bare Oslo, liksom.

Kjernen i spillet er enkel: To hovedpersoner skal som regissører av hverandres liv skape kvalm og ubehag for den andre. De har hver sin støttespiller som alliert i denne tåpelige kampen.
Alle scenene skal improviseres rolig fram, og alt som blir sagt i spillet må godtas.

Del I: Mars

Det er mars i Oslo. Snø i gatene, fremdeles kaldt. En kjedelig og anonym måned.
Først skal dere fordele roller. To av spillerne er hovedpersonene. De liker ikke hverandre. De andre to er støttespillere for hver sin hovedperson. Støttespillerne skal hjelpe sin hovedperson og motarbeide den andre. Enkelt og greit.
Hovedpersonene er mellom 20 og 30 år gamle. De skal ha navn og ett eller to stikkord som beskriver dem. Velg normale stikkord, for eksempel student, frisør, festglad eller kanskje elskovssyk. Ikke velg sånn pedofil, statsminister eller marsboer. Hovedpersonene kjenner hverandre og vanker i samme vennekrets.
Så skal dere spille to raske scener hvor dere blir litt kjent med hovedpersonene. De foregår sånn at hver støttespiller spiller morra til ”sin” hovedperson som ringer og hører åssen det går. Morra vet mangt og mye som foregår i livet til sitt kjære barn, og spør og graver om hvordan det går med forskjellige ting på jobben, i kjærlighetslivet og med helsa. Morra nevner alltid den andre hovedpersonen så vidt også, så vi får et visst innblikk i hva slags forhold de har med hverandre. Men ikke prat for lenge med morra di.

Del II: April

Det er april i Oslo. Noen få hestehov titter frem. Påsken er i april i år.
Mesteparten av dette spillet foregår i april. Dere skal spille scener helt til dere enten har spilt 8 scener eller dere mener det er på tide å slutte. Hver scene skal ta 3-5 minutter.

Kjernen i scenene er at regissøren setter en scene, gjerne på en måte som stiller hovedpersonen i et litt dårlig lys (som beboer av en skitten leilighet, gjest på en dårlig restaurant eller eier av en eller annen pinlig gjenstand), og deretter introduserer biroller som regissøren ikke vet om kommer til å være vennlig eller uvennlig innstilt mot hovedpersonen. Deretter bytter man om sånn at regissøren blir hovedperson og omvendt.

Her er detaljene:
Den ene hovedrollen er regissør for scenen, den andre hovedrollen er deltaker. Dere bytter om på hvilken hovedrolle som er regissør for hver scene.

Regissøren forteller hvor scenen finner sted og hvem som er tilstede, og bestemmer når scenen er over. Regissøren kan ikke instruere rollene på noe vis eller komme med ytterligere informasjon om stedet når scenen er satt i gang. Regissøren bør huske på at scenene ikke skal vare så lenge. Regissøren introduserer inntil to biroller, og kaster mynt og kron om hvilken av støttespillerne som spiller dem – regissøren vet altså ikke først om birollen kommer til å være vennlig eller uvennlig innstilt overfor hovedrollen. Når en birolle introduseres får den et navn og inntil to stikkord. Dette skrives ned så alle kan huske det. Regissøren vet altså ikke hvem som kommer til å spille den første birollen, mens den andre birollen går til den andre støttespilleren.

Støttespillerne prøver å hjelpe hovedrollen de er støtte for og komplisere situasjonen for hovedrollen de ikke er støtte for. Støttespillerne får tildelt roller og kan tolke dem fritt. De må prøve å bevare en viss kontinuitet og de bør holde seg på matta. Birollene er ikke automatisk snille eller slemme ut fra hvilken støttespiller som får dem. Man kan gjerne spille biroller som er sympatisk innstilte, men bare veldig klossete, løsmunnede eller dumme – eller biroller som er fiendtlig innstilte men har gode nyheter.

Det finnes ikke flere enn fem biroller i hele spillet. Når den femte birollen er introdusert har vi hele bøtteballetten klar. Vi kommer ikke til å møte flere biroller i dette spillet. Og nei, mødrene deres teller ikke mot disse fem. De kan ringe når som helst.

Regissøren kan introdusere sin egen rolle, men kan ikke introdusere flere biroller da. Det vil si at regissøren kan sette scener hvor maksimalt begge hovedrollene og to biroller er med, så lenge regissørens egne rolle er den siste som introduseres.

Del III: Mai

Det er endelig mai i Oslo. Sola skinner og vi feirer vår stolte nasjon.
På 17. mai møtes alle rollene til grillfest for å feire at vi har en grunnlov. Alle har på seg dress eller bunad. Denne festen spilles ut som følger:
Støttespillerne kan i samarbeid (de må være enige) velge 1-2 av følgende ting som har skjedd siden sist eller skal skje nå:
- En hovedperson mister/har mistet noe viktig. Jobben, huset, bilen eller noe annet.
- En hovedperson får noe viktig. Ny jobb, nytt hus, gavekort på drømmeferie eller noe annet.
- En birolle frir til en av hovedrollene.
- En birolle forlater en av hovedrollene for alltid.

Begge støttespillerne kan nå introdusere biroller fritt. Man kaster bare mynt og kron om den første birollen, deretter fordeler man annehver birolle til støttespillerne. Den som vinner første mynt og kron før altså første birollen og den andre støttespilleren kan deretter velge en annen birolle å introdusere, så får den første spilleren en birolle også videre.

Scenen er over når begge hovedpersonene har gått fra festen. Det bør vel gå radig etter alt som skjedde i april.

Hurra for 17. mai!